En atomreaktor kan ikke eksplodere som en atombombe, men hele urankjeden fra gruvedrift til avfall er nært knyttet sammen for sivil og militær bruk.
Den svenske professoren Hannes Alfvén, Nobelprisvinner i fysikk 1970, har uttrykk det tydelig:
«Det er ikke mulig å sette noen grense mellom atomkraft og atomvåpen,
de er som siamesiske tvillinger.
De har samme type anlegg; gruver, anrikningsanlegg og bearbeidingsanlegg.
Reaktorene har samme historiske bakgrunn og samme framtid.»
Altså to sider av samme sak, noe vi beskrev i Atomulykker overalt.
Kjernefysisk flerbruksteknologi
Forsvarets forskningsinstitutts rapport 2015/01688 Uranets vei til kjernekraft og kjernevåpen – en innføring i kjernefysisk flerbruksteknologi er en svært nyttig rapport for å forstå hvordan atomkraft og atomvåpen henger sammen. Den kan lastes ned fra denne siden.
Som det står i forordet: «Denne rapporten gir en innføring i kjernekraftproduksjon og kjernevåpenutvikling. Rapporten er ment som støtte på det tekniske området for diplomater, politikere og rådgivere som har behov for å forstå innholdet i eller betydningen av staters atomprogrammer, nedrustningssamtaler, atomavtaler, relaterte sanksjoner eller eksportkontroll. Rapporten skal gjøre dem bedre i stand til å forstå grunnleggende kjernefysisk teknologi, uten at det stilles krav til spesielle forkunnskaper.»
Videre står det: «Veien til både kjernekraft og kjernevåpen går via den kjernefysiske brenselssyklusen. Alle som vil forstå hovedelementene ved staters atomprogrammer, må derfor ha en viss kunnskap om brenselssyklusteknologi. Som navnet tilsier handler brenselssyklusen om hvordan kjernebrensel produseres, hvordan det brukes og hvordan det håndteres etter at det har blitt brukt. Rapporten fokuserer på fredelig bruk av kjernefysisk teknologi. Alle stater som realiserer brenselssyklusen vil imidlertid ha en håndgripelig kjernevåpenopsjon. Det gis derfor en overordnet beskrivelse av hvordan kjernevåpen framstilles, for å vise hvordan i utgangspunktet fredelige kjernefysiske prosesser kan utnyttes til våpenformål. Rapporten gir en forenklet beskrivelse av atomkjernen, radioaktivitet og strålingstyper. Deretter gis en forklaring av de kjernefysiske prosessene fisjon, fusjon og kjedereaksjon. Med disse begrepene som bakgrunn går rapporten mer i dybden på hvert steg i den kjernefysiske brenselssyklusen. Uran produseres i gruver og foredles i møller og konverteringsanlegg, før materialet kan anrikes med en av flere mulige metoder og benyttes enten som reaktorbrensel eller våpenmateriale. Ulike reaktortyper har forskjellig potensial for å produsere plutonium, som er et annet mulig våpenmateriale. For å få tak i det produserte plutoniumet må det brukte brenselet reprosesseres. Dette er også et mulig ledd i fredelig håndtering av brukt reaktorbrensel. Alle disse prosessene og teknologiene forklares nærmere i rapporten.»
Til denne rapporten har Internasjonal kvinneliga for fred og frihet laget et studieopplegg. Dette kan det også være nyttig å sette seg inn i for å utvide kunnskapen.
Starten på den sivile atomkraften
Det startet med urangruvedrift for å skaffe uran til Hiroshima-bomben. Uran-235 ble anriket. Nagasakibomben benyttet plutonium, Pu-239, som ble skaffet til veie gjennom atomreaktoren i Hanford. Etter den andre verdenskrig, tok president Eisenhower til orde for «Atoms for Peace», det fredelige atom: Å utnytte energien som ble skapt i atomreaktorene, til fredelig formål. Det ble holdt en stor FN-konferansen i Genève i 1955. WILPF-kvinnene, Womens International League for Peace and Freedom, var klar over helsevirkningene etter atombombene. De sa på konferansen at verden måtte satse på solenergi, ikke atomenergi. Frankrike brakte dette videre inn i FN-systemet året etter. Men dessverre, få lyttet. Det endte med at FN-organisasjonen IAEA ble etablert i 1957, International Atomic Energy Agency. For å spre kunnskap om fredelig bruk av atomenergi og samtidig kontrollere at atomvåpen ikke ble spredt. IAEA rapporterer direkte til Sikkerhetsrådet.
Våpenuran
Vanlig våpenuran er uranisotopen U-235 anriket > 90%. Fra gruvedriften og bearbeiding av malmen, går uran via flere trinn til anrikning. De fleste sivile reaktorer anvender uran-235 anriket til 3-5%, kalt LEU: lav-anriket uran. Noen av de nye SMR vil anvende opp mot 20%, kalt HALEU, høy-assey lav-anriket uran. Også militære reaktorer anvender HALEU. Anrikning over 20%, HEU, høy-anriket uran, ansees å være for militært bruk, j.fr. Iran. Hiroshimabomben var en uranbombe.
Men et nylig avklassifisert dokument fra den amerikanske regjeringen i 1977, viser at de anbefalte IAEA å «anse anriket uran i HALEU-området som et materiale «med direkte nytte i en … eksplosiv innretning». Det vil si at USA anbefalte at HALEU skulle behandles på samme måte som HEU og være underlagt strengere sikkerhetstiltak – en anbefaling som IAEA tilsynelatende avviste.» HALEU gjør veien til våpen kortere enn vanlig LEU brensel.
Utarmet uran
I anrikningsprosessen blir det igjen en rest som kalles utarmet uran, «depleted uranium» (DU). På grunn av sine egenskaper benyttes DU til panserbrytende våpen. Slike våpen er brukt i Irak, Afghanistan og på Balkan. I mars 2023 sa Storbritannia at de ville levere panserbrytende ammunisjon til Ukraina, det samme gjorde USA i september 2023. Russland protesterte og sa det var en kriminell handling. Russland har selv ammunisjon med utarmet uran, men det er usikkert om de har anvendt det i Ukraina.
På Norske leger mot atomkrigs nettsted Lær om atomvåpen er det på siden om Uranutvinning også en del om både våpenuran og utarmet uran.
IKFF har gitt ut et hefte om Uranvåpen skrevet av Eva Fidjestøl.
DSA har en rapport om bruken av utarmet uran i Kosovo.
Tritium
Tritium, er en isotop av hydrogen. Vanlig hydrogen har ett proton i kjernen. Tungtvann, deuterium, har ett proton og ett nøytron i kjernen, mens tritium har ett proton og to nøytroner. Tritium dannes under normal drift i en atomreaktor. Militære atomreaktorer driftes for å skaffe tritium til hydrogenbomber.
I mars 2024 presenterte den franske ministeren for de væpnede styrkene at de planla å bruke det sivile atomkraftverket Civaux til å produsere tritium for det franske atomvåpenprogrammet. Dette var ikke første gang Frankrike har brukt en sivil kjernereaktor til våpenprogrammet. De brukte sin Phénix-formeringsreaktor til å produsere plutonium til atomvåpenprogrammet.
Andre om sammenhengen mellom militær og sivil kjerneteknologi
8. desember 2020 holdt president Macron en tale der han uttalte: «Vi må beskytte våre tekniske, teknologiske og industrielle ferdigheiter i heile sektoren for å kunne beskytte vår suverene produksjonskapasitet, både sivil og militær. Utan den sivile atomkrafta, inga militær atomkraft; utan militær atomkraft inga sivil atomkraft.» Ei kynisk anerkjenning av avhengigheit mellom reaktorane og bomba. Evas atomblogg.
Robert A. Jacobs har skrevet boken Nuclear Bodies – The Global Hibakusha. Der viser han sammenhengen mellom atomkraft og atomvåpen. På denne siden finnes en rekke foredrag og forelesninger, bl.a. intervju om boken. Han har også sin egen hjemmeside.
Uranium Atlas er et viktig dokument som viser sammenhengen mellom atomkraft og atomvåpen.
Den svenske plakaten har gode forklaringer om du studerer den. Den kan også lastes ned.
Sikkerhetsaspekter ved kjernekraft i Norge
FFI-rapport nr 25/017 kan lastes ned fra denne siden. Den utdyper sammenhengen mellom atomkraft og atomvåpen. Den er skrevet av Halvor Kippe som AMA hadde på ett av sine møter i vår.
Sammendraget:
«Debatten om Norge bør satse på kjernekraft pågår i perioden denne rapporten skrives. Debatten omfatter i liten grad spørsmål om samfunnssikkerhet, sårbarheter i krise og krig og prinsipielle, langsiktige ikke-spredningsaspekter forbundet med kjernekraft. Denne rapporten bidrar med en kunnskapssammenstilling for å bidra til en mer fullstendig debatt om kjernekraft i Norge. Rapporten utdyper spesielt fire aspekter:
• Det finnes historiske eksempler på preventive angrep og forsøk på sabotasje mot kjernefysiske anlegg – og ikke minst krigshandlinger ved kjernekraftverk i Ukraina. Disse forteller oss også om hva slags hendelser vi bør planlegge og dimensjonere beredskapen for dersom kjernekraft skal etableres i Norge.
• Det globale kjernekraftmarkedet er dominert av noen få, statlig styrte aktører, og både kjernekraft- og petroleumssektorene har vært gjenstand for ren maktpolitikk av store tilbyderstater. En eventuell etablering av kjernekraft i Norge bør derfor inkludere et langsiktig (1) blikk på hvilke statlige aktører vi i så fall gjør oss avhengige av.
• Kjernekraftinfrastruktur må ses på som samfunnskritisk infrastruktur. Anleggene må underlegges sikkerhetsloven og objektsikringsinstruksen, og personell med fysisk tilgang bør sikkerhetsklareres. Både aktive anlegg og anlegg som er under dekommisjonering, men ikke friklasset ennå, bør underlegges fysisk sikring med tanke på både statlige og ikke-statlige trusler i fred, krise og krig.
• Uranbasert kjernekraftteknologi gir opphav til plutonium bundet i brukt brensel, og bruk av thorium gir opphav til våpenanvendelig uran-233. Den internasjonalt mest aktuelle slutthåndteringsstrategien for brukt brensel er direkte deponering i geologiske deponier etter flere tiår med kjøling. Slike deponier vil utgjøre enorme, kunstige forekomster av plutonium i hundretusenvis av år. All planlegging bør derfor ta innover seg risikoen for at framtidige regimer eller ressurssterke aktører vil kunne grave opp deponert brensel, separere plutonium og bruke det i kjernevåpen.
Innholdet i rapporten blir presentert i denne podkasten.
