Paul Hofseth var med i det «gamle» Kjernekraftutvalget 1975-78, som ble ledet av Leif Granli. I 1978 konkluderte utvalget med et ja til kjernekraft eller atomkraft som det het da. Men Hofseth stemte mot. Her forteller han om erfaringene fra den gang og situasjonen i dag.
– Atomkraft vil helst hete kjernekraft, fordi alle vet hva en atombombe er, men ingen snakker om kjernebomber. Dårlig reklame er ikke noe godt for salget. Verkene kan riktignok smelte, smelle er uaktuelt. Teknologien er uansett ikke veldig sunn og i tillegg ganske kostbar. Smelting skjer hvis verkene har uflaks eller saboteres, smelling slik som et våpen kan ikke skje, men avfallet kan bukes av terrorister like effektivt som en bombe. Alt avfall og utslipp kan teoretisk sett håndteres, men det blir dyrt. dermed utsettes det til en fjern fremtid. (med 7% rente vil en utgift om 100 år se ut som den er 1024ganger mindre, litt regnskapstriks er utrolig nyttig for reklamen.)
– Du reagerer på at de reelle økonomiske realitetene ved kjernekraft underkommuniseres?
– Ja. De som ønsker og driver verkene prøver å bortforklare de store kostnadene. De vet at de ikke trenger å forsikre den fulle risikoen ved alle sider av driften og at rente-og kapitalkostnader alltid vil øke i takt med forsinkelser og overskridelser. Eierne vet dessuten at staten og skattebetalerne punger ut hvis det trengs. Og at ordinære forsikringsselskaper ikke deltar. Dermed ser det hele billigere ut på papiret enn det er i virkeligheten. Slik forsøker de å snu et dårlig argument til det motsatte. Slik var det med de første kjernekraftverkene på 1960-tallet, og slik er det fortsatt.
– Men er ikke reaktorteknologien vesentlig bedret siden den gang?
– Jo. For så vidt. Merkelapper som første-, annen- og alle senere generasjons reaktorer lyder flott, men forvirrer vel så mye som det oppklarer. Nyere utgaver har selvsagt tatt lærdom av feil og mangler ved forrige utgave, men alle generasjonene har samme type svakheter. De trenger gruver og store anlegg for produksjon av spaltbare materialer til brennstoff, avfallet, spaltningsproduktene må tas vare på i lang tid, det må sikres mot sabotasje, renskes opp etter alle anleggene og det hele har en regning som før eller siden må betales, men gjerne utsettes og holdes usynlig så lenge det går.
– Synes du at bransjen fortjener det dårlige ryktet teknologien har fra før?
– Radioaktivitet har jo dårlig rykte, hvilket bransjen forstår. Derfor kaller reklamen det heller (helt korrekt) for ioniserende stråling. Folk har en irrasjonell redsel for en skadekilde som ikke er sansbar slik som strålingen. Derfor pleier reklamen for atomkraft (helt korrekt) å minne om at medisinsk bruk av stråling er meget nyttig, at bakgrunnsstrålingen fra berggrunn og verdensrommet finnes overalt og at cellene i kroppen er vant til det. På sett og vis har de rett. Vi kan faktisk være glad for at mutasjonene som har bistått evolusjonen fra encellede vesener til mennesker er drevet av kopieringsfeil og stråling, Ingen vet allikevel hva som vil skje med økosystemene hvis man trykker på «evolusjonens gasspedal» Sikkerhetsreglene for fortynnede utslipp nøyer seg med å ta hensyn til hva som gir mennesker skader og ser ikke på resten av livets vev, det ville også være meget vanskelig.
– Kan du utdype dette?
– For mye stråling kan ikke repareres av cellene, det gir kreft og andre skader lenge etter eksponeringen, ofte uten at man oppdager det før det er for sent. Det er grunnen til at man bruker roboter til å rydde opp inni atomanlegg. De jobbene som mennesker må gjøre i strålingsutsatte soner krever begrenset arbeidstid til noen minutter pr. dag, så uten rydderoboter ville man raskt sluppet opp for kvalifisert personell. Noen av utslippene fra gruver, anrikningsanlegg og alt annet som må til er så langlivede at selv om de bare gir et sjeldent krefttilfelle summerer det seg opp over tusener av år. Summen av skader er ikke like lett å legge merke til. Men det er like viktig selv om de ikke inntreffer samtidig. Derfor har strålevernmyndigheter et begrep «doseansvar» der virkninger summeres over ganske lang tid. Virkningen av noen hundre dødsfall blir mye mindre ut hvis man ser bort fra de mest langvarige strålingskildene og setter strek etter 500 år. Stoffer med langvarig stråling har stort sett nye lavere strålingsnivå enn de som stråler fra seg på kortere tid, men er absolutt ikke ufarlige. De er allikevel temmelig usunne hvis de slippes ut i en form som kan komme inn i vann eller næringsmidler.
– Er det mulig å konstruere ufarlige atomkraftverk?
– Den gangen jeg satt i Granli-utvalget som regjeringen hadde oppnevnt for å bedømme sikkerheten til slike verk, ble vi stadig forsikret om at selve reaktorene kunne bygges uten noe somhelst utslipp bortsett fra varme, og at alt var planlagt som helt sikkert. Begge deler er sikkert fullstendig korrekt. Men. Allikevel blir slike anlegg bygget med pipe for å slippe ut slikt som det blir for dyrt å filtrere vekk. Hele kjeden fra gruve til avfallsplass har betydelig risiko og medfører utslipp, avhengig av hvilken teknologi som brukes. Sikkerhetsberegningene viser at atomulykker er mye sjeldnere enn lynnedslag og trafikkulykker, men har ikke tatt med i beregningen at skadeomfanget, det vil si konsekvensene ganget med sannsynligheten. Derfor kan det ikke likestilles. Lynnedslag og trafikkulykker rammer jo heller ikke et helt samfunn samtidig og medfører ikke i genetiske skader og er ikke arvelige. Dessuten er hverken slurv, krig eller sabotasje tatt med i sikkerhetsregnestykkene. Vannforsyning og kjøling er svært viktig. Kjølingen er heller ikke immun mot klimaskift jfr. de Europeiske verkene som måtte stenge en varm sommer.
– Og hva med avfallet?
– Flere norske kommuner som har sagt at de gjerne vil ha atomkraftverk. Men de husket kanskje ikke samtidig å si at de også ønsker avfallet som følger med. Når brukte uranstavene tas ut, lager de fremdeles mye varme. Derfor puttes de vanligvis ned i store vannbassenger ved siden av reaktoren der de kjøler seg i endel år. før de kan transporteres videre for endelig avfallsbehandling. Brenselet fortsetter å være så varmt at det ikke kan sluttlagres på en god stund. Vannet i kjølebassengene er derfor helt nødvendig.
– Er ikke avfallshåndteringen i dag uproblematisk?
– Før i tiden «trengte» man å behandle brukt brensel for å ta ut plutonium til mer kompakte, lette og dermed effektive og lett-transporterte atombomber. Samtidig måtte man skille langlivet avfall fra slikt som raskt blir til vanlige giftige, men ikke-radioaktive stoffer. Det er en uhyre kostbar og risikofylt prosess, som medfører hemmelige utslipp i rør som går langt ut til havs. Her i Europa er det bare Russland og Frankrike som fremdeles har slike anlegg i drift. Teoretisk sett kan man omdanne avfallet ved finurlige prosesser, men tidsplanene og prislappene for det blir sjelden del av reklamen. Britenes arbeid for å renske opp etter egne atomkraftverk koster ganske mye: Windscale anlegget, som ble omdøpt til Sellafield etter at de fikk dårlig rykte etter ulykker og utslipp, ble for noen år siden besluttet demontert. Arbeidet som ble satt i gang er anslått til 100 milliarder GBP. Avfallet må deretter bevares endel århundrer uten noen endelig beregnet kostnad. Strømkundene slipper å betale siden staten setter slik avfallsbehandling på atomvåpenregningen.
– Hva mener du om avfallslagring?
– Sluttlagringen av høyaktivt avfall kan gjøres uten å skille ut plutonium. Det kan temmelig sikkert plasseres dypt nede i fjellet. Men kan det ta tilstrekkelig hensyn til neste istid, slik som det hevdes at Finnland gjør med byggingen av sitt deponi?
– Blir det ikke dyrt?
– Utgiftene til sluttlagring kan skyves langt inn i fremtiden og se ut i regnskapet som om de er ganske små. Med 7% rente vil en utgift om 10 år bare se halvparten så stor ut i regnskapet i år og hvis norsk lagring kan utsettes i 50 år ser man bare 1/32 del av den reelle kostnaden. Da slipper man både krangel om budsjett og om hva lokalbefolkning eller samenes reinsdyr synes om hvor anlegget skal være. Motsatt rente-effekt med økte og umiddelbart synlige kostnader oppstår når anleggsarbeidet blir forsinket, noe som er ganske vanlig i denne bransjen, men risikoen blir gjerne tatt av skattebetalerne hvis man ikke tør å belaste strømkundene. Med nedskrivning og lengst mulig utsettelse kan man late som om prisen for avfallsbehandling ikke blir noe å bekymre seg for, selv om det vil gå med like mange arbeidstimer, like mye energi og råvarer som må ledes vekk fra samfunnets vanlige virksomhet om 50 år eller når det nå måtte bli gjennomført. Det hevdes at atomkraftverkene setter av et beløp pr. kWh for å ordne med avfallet og at rentene vil betale gildet. Men hva skjer hvis beløpene forvaltes av kraftselskapene eller gis til statskassen? Da blir det nok skattebetalerne som dekker uplanlagte deler av regningen til slutt. Rentene som allikevel må betales under de mange forsinkelsene under planlegging og bygging gjør også verkene dyrere hvis ikke kostnadene minskes av statlige subsidier. Gaver til atomindustrien blir usynlige på strømregningen når de er del av skattebetalingen. Et viktig krav må være at subsidieflommen, selv om den er kamuflert som klimautgift, blir synlig i atomregnskapet.
– Hvem skal betale hvis noe går galt?
– Hvis og når noe går galt trenger heller ikke atomkraftverkets eiere betale for å rette opp absolutt alle skadene. Skadene kan bli både omfattende og langvarige. Selv om årsaken var en flodbølge mot et verk som lå i strandkanten for å få enkel kjøling, slik at ulykken ikke skyldes teknisk svikt, er det fremdeles 27 000 mennesker i Japan som ikke kan flytte tilbake til hjemmene sine. Myndighetene oppgir at oppryddingen etter Fuksushimaulykken til nå har kostet 223 millioner dollar. I tillegg har Japan vansker med å selge fisken de fanger i farvannet der de har sluppet ut alt det forurensede vannet etter oppryddingen. Det gjelder selv om det er renset for de elementene som er lettest å fjerne. Strengt tatt må kostnadene for landet inkludere handelstapet. Ulykker er som kjent meget usannsynlige, og selv om internasjonale avtaler fritar oss for å betale noen erstatning til naboland vil norsk fiskeeksport ved eventuelle utslipp vil være utsatt. Internasjonale avtaler fritok for eksempel Ukraina for å betale de 100 millionene pr. år som det kostet Norge å treffe tiltak for at sauekjøttet ikke skulle bli uspiselig etter Tsjernobylulykken. Når verkene ikke kan holdes ansvarlig for skader, trenger de heller ikke forsikring. Hvis forsikring måtte betales for verkene og avfallet, ville strømmen blitt vesentlig dyrere.
– Er det egentlig noe problem med avfall i dag?
– Man skryter av hvor lite avfall det blir. Men med under 0,5% av uranmalmen som inneholder uran blir det igjen 99,5% avfall ved gruvene Russland er den største leverandøren av ferdig uranbrensel mens gruver finnes i Afrika, Australia, Canada og USA. Av det uranet man får ut av gruvene er det bare en liten del, nemlig isotopen U-235 som kan brukes til atomspalting. Uranet som finnes naturlig er 99,29% U-238 og bare 0,71% er U-235. Så bare i denne delen av prosessen blir det mye avfall. Stort sett skilles spaltbart materiale for å lage bombemateriale. Restopplaget kalles gjerne «depleted uranium», i hovedsak U-238 med litt rester av U-235. Det må lagres som avfall eller brukes til å lage ekstra tunge gjenstander som for eksempel panserbrytende granater. Ingen har enda kommet på å selge det som søkker til fiskesnører eller kjølmateriale til seilbåter, men da ville nok strålevernsmyndighetene ha protestert. Til å drepe fiender og legge igjen restene på deres territorium derimot passer uranavfallet godt. Avfallet fra anrikningen av uran for å få tak i de 0,71% U 235 som kan spaltes, hoper seg også opp. Bare USA har 470 tusen tonn på lager, stort sett i form av uranhexfluorid som heller ikke er noe sunt å få i seg.
Det spaltbare uranet lages til små kuler som puttes inn i rør som skal tåle høy temperatur og stråling og derfor lages av en legering av zirkon. Dessverre blir det av og til hull i disse brenselsstavene. Da kan de ikke behandles slik som nabostavene i samme bunt. Endel spaltningsstoffer går også ut med kjølevannet under drift og slippes ut gjennom kraftstasjonens pipe. Et billig poeng i debatter der kraftverkene hevdes å være utslippsfrie, er å spørre om hvorfor de har pipe. Deretter bør man peke på at hverken karbonisotopene, krypton eller tritium er noe man gjerne inhalerer selv om jod isotopene gjerne filtreres ut før de når pipen. De imponerede kjøletårnene som spyr ut vanndamp trengs for å drive generatorene og har normalt ikke noen forbindelse med de radioaktive delene av anlegget.
– Hva koster avvikling av gamle reaktoranlegg?
– Nedleggingen av gamle verk krever sitt; det finnes ingen eksakte regnskap for hva det koster å bringe tomten tilbake slik at den kan brukes til andre formål. Internasjonalt er slike prosjekter ofte påbegynt, men stadig utsatt og blitt mye dyrere enn planlagt
– Det hevdes at atomkraft i motsetning til sol- og vindkraft gir konstant kraft til nettet. Stemmer det?
– Nei. Det gjør det ikke. Man må «lese det som står med liten skrift». Når brenselsstavene har gjort nytte i et år eller to må vanlige typer atomkraftverk skrus helt av mens brenselsstaver skiftes ut og stokkes om. Gjerne 20% av brenselet hvert år. Men i tillegg kommer uventede begivenheter, kortsiktige driftsforstyrrelser eller langvarige reparasjoner som for eksempel sprekker i stålkonstruksjonene i noen franske verk. Statistisk sett har det gitt mye kortene driftstid enn planlagt. I Sverige holder man for eksempel i reserve endel av overføringskapasiteten fra vannkraften i nord for å kunne møte uventede stopp i atomkraftforsyningen. Atomkraften har, hvis alt går som planlagt, forutsigbare, men uunngåelige pauser som gjerne kan plasseres på tider med lav last på strømnettet, i motsetning til sol og vindkraft som er like variabelt som været. Men mens Equinor havvind leverte i 54% av året, leverte samtlige franske atomkraftverk i 52% av året, så leveringssikkerheten året rundt er ikke så ulikt i dette tilfellet. Skyene flytter som kjent på seg, så hvis man har flere verk på forskjellig sted og solide overføringslinjer kan både atomkraften, sol og vindkraft, for ikke å snakke om jordvarme som er helt stabil gi konstant bidrag. Atomkraftverkene kan også settes på samme sted for å gi konstant kraft uten utbygging av store kraftlinjer. For eksempel Nesodden egner seg godt for to verk som kan pumpe kjølevann fra Oslofjorden inn i Bunnefjorden og dermed bidra til bedre vannsirkulasjon og gi konstant fastkraft-bidrag til landets største ikke-industrielle forbruk. På den annen side, hvis man er bekymret for temperaturendringens innflytelse på livet i fjorden, kan man kanskje koble kjølevannet til Oslos fjernvarmenett og slik sett få mer nyttbar energi ut av hvert verk. Nesodden ligger også på den siden av fjorden som har mest solid berggrunn, så når man må sluttlagre avfallet kan den beliggenheten gi større sikkerhet ved å spare transport pr. vei eller bane. De såkalte Castor tog-transportene av brukt brensel i Tyskland er omgitt av sterke sikkerhetstiltak som norske strømkunder sikkert vil like å slippe å betale for. I sum, det er teoretisk mulig å sjonglere med teknikken slik at litt av avfallet blir høykonsentrert og meget mindre på bekostning av langt mer kompliserte anlegg, og hvis man også er riktig smart med regnskapene kan utgiftene gjøres nesten usynlige. Men i virkelighetens verden koster alt mulig før eller siden ressurser og arbeid, samt er utsatt for uplanlagte vansker slik som uventede værforhold, kriger, sabotasje og sosial uro. Statistisk sett gir atomkraft globalt omtrent samme energibidrag som kumøkk. Ekspansive drømmer om eksponentiell rask global erstatning av alle andre energikilder vil i følge den fransk miljøverner Yves Lenoir kreve mer energi enn det skaper. Uansett kreves det investering i energisystemer. Mya av innsatsen kan gjøres av private på egen eiendom. Riktignok er rentesatsene ofte høyere ved privat innsats for energisparing enn det en stat kan låne for. Kunnskapen om effektive tiltak er først blitt vanlig etter at energiprisene skjøt i været.
– Betyr atomkraft mange nye arbeidsplasser?
– Ja og nei. Ett moment som ofte glemmes i reklamen for atomkraft er analyse av hvor arbeidsplassene kommer og hva slags jobber man får for pengene. Atomkraftens pengestrømmer vil i stor grad gå ut av landet eller til meget få steder innenlands med høykvalifisert personell, mens etterisolering av bygninger, solskjerming, gardiner, tetningslister, solvarme til varmtvann, skifte av vinduer, endring av ventilasjonsanlegg, montering av solpaneler og det meste fornybart og energisparende, foregår rundt om i landet og krever ferdigheter som alt finnes i næringslivet. I sum rådet jeg derfor i min tid til at Norge ikke skulle begi seg inn på å bygge atomkraftverk selv om jeg var enig i at i teorien kunne det la seg gjøre på nesten sikkert vis. Ved å bruke de samme pengene til å utløse potensialet for energieffektivisering og energisparing, pluss bruk av fornybare kilder, er det nokså lite mer kraft vi trenger for å erstatte fossil energi og i tillegge skaffe krafttilgang for grønn industri. Rentebetaling er riktignok ofte høyere ved privat innsats for energisparing enn det en stat kan låne for, så det blir vanskelig å sammenligne like for like.
PH/Lars Borgersrud.
