I oktober 1945, etter at krigen var slutt og etter atombombingen av Hiroshima og Nagasaki, forslo sjefen for den allierte okkupasjonsmyndigheten i Norge, den britiske generalen Sir Andrew Thorne, at Norge burde utvikle et eget atomvåpenforsvar, som ville kunne bli mye billigere enn å gjenetablere førkrigsforsvaret. Forslaget ble levert til statsminister Einar Gerhardsen og forsvarsminister Jens Christian Hauge. Et avgjørende argument for dette var at bedriften Norsk Hydro hadde utviklet seg under krigen til verdens største produsent av tungtvann, som tyskerne trengte til sitt atomprosjekt. Tungtvann var den gang en viktig forutsetning for å kunne produsere spaltbart materiale.
Et militært atomprosjekt ble startet i 1946 i regi av det nystartede Forsvarets Forskningsinstitutt FFI, som bygde opp en stor fysikkavdeling under ledelse av astrofysiker Gunnar Randers. Randers engasjerte seg med tale og skrift sterkt i opinionen for at Norge måtte utvikle atomvåpen. Det skulle skje i samarbeid med Sverige. Sverige ønsket også atomvåpen og hadde etter det man antok bedre forutsetninger til å utvinne uran enn Norge. For å bedre rammene for prosjektet, ble FFIs fysikkavdeling i 1947 omdannet til Institutt for atomfysikk IFA og gjort til en selvstendig stiftelse, helt uten innsynsrett for offentligheten. Den første reaktoren var ferdig i 1951 (JEEP 1). Det var en forskningsreaktor. En ny reaktor i Halden var ferdig i 1959 (HBWR). Den skulle være en produksjonsreaktor. Ytterligere to reaktorer kom til på Kjeller i årene som fulgte (NORA i 1961 og JEEP 2 i 1967). For å kunne utvinne det spaltbare grunnstoffet plutonium, ble først et pilotanlegg og senere et fullskala reprosesseringsanlegg konstruert på Kjeller. Det kom i drift i 1960, også det i samarbeid med svenskene. Det ble ingen suksess. Bare små mengder plutonium, i alle fall 250 gram, ble produsert ved det norske anlegget på Kjeller. Kanskje var det betydelig mer. I tillegg kom produksjonen ved et svensk anlegg som også var satt opp på Kjeller. Gunnar Randers opplyste i 1964 at de norske anleggene hadde en kapasitet til å produsere 50-80 kilo plutonium i løpet av et par år hvis politiske myndigheter ba om det. Det skjedde imidlertid ikke før driften av anlegget ble stanset i 1968. Her var for mange tekniske vanskeligheter. Det var imidlertid også motstand mot prosjektet på amerikansk hold, som Norge gjennom NATO var helt avhengige av. Amerikanerne hadde utviklet sin egen atomparaply og ønsket ikke norske eller svenske atomvåpen. Etter hvert som nyheter om prosjektet sivet ut, vokste det også en sterk motstand i befolkningen. Våre fremste kjernefysikere, som professorene Njål Hole, Johan Peter Holtsmark, Roald Tangen og Harald Wergeland, gikk i spissen for motstanden.
Under påvirkning av voksende atommotstand startet Randers og Hauge sammen med flere næringslivstopper fra industri, shipping og finans de to sivile kommersielle selskapene Noratom AS og Rederiatom AS. Tanken var å utvikle og selge reaktorer av den norske typen til andre land. Men det gikk ikke så bra. Amerikanerne nedla i praksis forbud mot Rederiatom, som etter planen skulle produsere skipsreaktorer til store tankskip og krigsskip. Noratom AS fikk en viss suksess i en periode, da selskapet skaffet tungtvann til det israelske atomvåpenprosjektet og til å skaffe noen andre land relevant teknologi og kompetanse. NVE fikk i oppdrag å starte prosjektering av kjernekraftverk også i Norge.
Det norske atomvåpenprosjektet ble aldri godkjent i Stortinget, kanskje i større grad enn det svenske, som tross alt på et visst tidspunkt var godkjent av Riksdagen. Men også der ble motstanden sterk og prosjektet ble endret til et sivilt atomkraftprosjekt. Mer om den norske historien kan leses i Lars Borgersruds bok fra 2021: Da Norge ville bli atommakt – Atomforskningen i Norge etter Andre verdenskrig.
Boka ble anmeldt av Per Egil Hegge i Dag og tid. Du kan lese anmeldelsen her. Boka er fortsatt å få kjøpt. Om bokhandelen ikke har den inne, bestiller de den for rask levering.
