AMAs historie
I 1953 holdt president Dwight D. Eisenhower sin kjente tale «Atoms for Peace» i FN. I 1955 ble den store FN-konferansen om fredelig utnyttelse av atomenergien holdt i Genève. Som en liten kuriositet; Helga Stene var utsendingene til konferansen fra den norske seksjonen av Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet, WILPF, De hadde observatørstatus i FN, og var sterkt kritisk til dette forslaget. Med henvisning til det som var kjent om helsevirkningen etter Hiroshima og Nagasaki, mente de satsing på solenergi var mye bedre. Bl.a. Frankrike tok fatt i dette og fremmet det i FN. Men i 1957 ble IAEA, Det internasjonale atomenergibyrået, etablert. Som FN-organisasjon direkte under Sikkerhetsrådet. Byrået fikk to formål: – å kontrollere at ingen brukte teknologien til å utvikle atomvåpen og – å spre kunnskap om fredelig utnyttelse atomenergien.
Norge måtte altså ha tilhørt en «indre krets» da det allerede i norske dokumenter i 1947, ble sagt at formålet var fredelige utnyttelse av atomenergien!
Men de norske reaktorene ble ikke etablert for å produsere energi, de var for forskning.
På 60-tallet begynte Norsk Hydro og andre å bekymre seg over tilgangen på energi. NVE startet planlegging av det første kjernekraftverket i Norge.
Selv om Stortinget i 1972 hadde vedtatt at man skulle ha en prinsippdebatt før eventuell konsesjonssøknad om kjernekraft kunne fremmes, skrev NVE i 1973 at det første kjernekraftverket kunne stå ferdig i 1982.
Sammen med IFE (den gang IFA) tegnet NVE et nokså rosenrødt bilde av atomkraft. NVE hyret et svensk reklamebyrå for markedsføring. Og hadde informasjonsmøter rundt i landet.
Det første kraftverket skulle ligge på Østlandet. Flere steder rundt Oslofjorden ble pekt på som aktuelle. Så var det videre planer for Agder, Hordaland, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og eventuelt Troms. Overalt de kom for å vise planene og for å foreta grunnundersøkelser, var det massiv motstand.
I Lindås møtte bygdefolket opp da NVE kom for å foreta undersøkelser. Senere er dette blitt kalt Strilekrigen. Det er gitt ut en bok om kampen.
Ei lenge ventet energimelding passerte statsråd 16.mai 1974. Det gikk klart fram at atomkraft skulle bli framtidas energikilde i Norge. Bare atomkraft kunne tilfredsstille framtidas energibehov. Men den sterke motstanden gjorde at regjeringa sa at det første atomkraftverket skulle bygges i Sverige! Like over grensen fra Halden. Dermed kunne de lure atomkraft inn i Norge bakveien. Og unngå prinsippdebatten. Det første atomkraftverket i Norge skulle komme i 1985.
Aksjon mot Atomkraft, AMA, ble stiftet i våren 1974. Medlemmer fra energigruppa i (snm), Samarbeid for natur og miljø, sto bak etableringen. Det var folk med solide kunnskaper, flere av dem fra NTH.
I aviser og tidsskrift averterte de for å samle opposisjonen mot atomkraft.
Eksempel på annonse:
AMA ga ut informasjonsskriftet «Atomnytt».
De var aktive i aviser og debatter. I 1975 var det 24 lokallag. Informasjonsavisa «Aksjon mot atomkraft» ble spredt i 150 000 eksemplarer.
Og det ble samlet inn 64 000 underskrifter mot atomkraftverk.
Våren 1975 skulle Stortinget behandle Energimeldinga. Atompolitikerne ante konturene av en ny EF-strid. Før det kommende kommunevalget måtte de for all del unngå en opprivende atomkraftdebatt. Det hjalp ikke at Norsk Hydro, Årdal og Sunndal verk og Elkem-Spigerverket i brev ba Industrikomitéen gå inn for «snarest mulig å satse på kjernekraftverk».
Stortinget endte med følgende vedtak:
«Det henstilles til regjeringen å oppnevne et bredt og allsidig sammensatt utvalg for en nærmere vurdering av sikkerhetsproblemene i forbindelse med drift av kjernekraftverk, transport og lagring av de radioaktive stoffene.»
Dermed fikk vi Granliutvalget, eller Kjernekraftutvalget som det også ble kalt. Og det ble tre års utredningspause. NVE sjefen Vidkun Hveding gikk av, delvis i protest mot politikernes manglende vilje til å fatte de rette beslutningene. I 1978 kom NOU’en «Kjernekraft og sikkerhet».
Som det sto i en artikkel i spesialutgaven av Miljømagasinet i 1978: «Når … utvalget legger fram sin innstilling i høst, vil det være de samme gruppene som fylker seg på ja- og nei-sida. Igjen vil det være den folkelige mobiliseringa bak parolen «Atomkraft – nei takk!» som vil avgjøre om vi får ei atomkraftfri framtid i Norge eller ei.»
NOU’en het «Kjernekraft og sikkerhet». Three Mile Island-ulykka i 1979 var nok medvirkende til at det ikke ble noe kjernekraftverk i Norge den gangen.
Historien gjentar seg.
Men denne gangen er aktørene andre.
Den gangen på 60- og 70-tallet var det NVE og Arbeiderpartiet som var ivrige pådrivere.
De politiske ungdomspartiene og miljøbevegelsen var imot.
I dag har NVE vært blant skeptikerne og mange i Ap har lenge vært skeptisk.
Regjeringen oppnevnt i 2022 på nytt en Energikommisjon som avla rapport i 2023. Der heter det at kjernekraft ikke er en løsning for Norge nå, men at Norge løpende bør følge utviklingen.
I 2020 startet en flokk unge menn (?) «Klimavenner for kjernekraft». «… som arbeider for aksept av kjernekraft og forklarer hvordan kjernekraft kan bidra positivt til miljø og klima. …»
Året etter ble «Norsk Kjernekraft as» startet med milliardæren Trond Mohn som hovedaksjonær. «Vi skal bygge kjernekraft i Norge. Ikke fordi det er lett, men fordi det er riktig!» De vet å tale kjernekraftens fortreffelighet.
Interesseorganisasjonen «Norske Kjernekraftkommuner» hadde i jannuar 2025 mer enn 60 kommuner og fylkeskommuner som medlemmer.
Det fristes med SMR, søte små modulære reaktorer, som bare trenger et areal som en fotballbane. Foreløpig er det ingen SMR å kjøpe, det finnes en rekke design, de ulike prosjektene er ulikt kommet i utviklingen og det finnes foreløpig ingen fabrikker som produserer moduler. Planer foreligger for Aure/Heim, Vardø, Øygarden, Austrheim og Halden. Flere kommuner har dannet kjernekraft-aksjeselskaper.
Kjernekraftkameratene, som noen kaller dem, er aktive. Enormt aktive. Dyktige på markedsføring. Ivrige overfor partier og enkeltpolitikere. De fleste partiene, unntatt SV, har nå fått inn i partiprogrammene sine at de er for utredning av kjernekraft. Foreløpig er det bare Krf og Rødt som vil bygge kjernekraft. Venstre vil legge tilrette for at aktører som ønsker det kan etablere kjernekraftverk, og Høyre vil legge til rette for utbygging av kjernekraft i Norge, dersom private aktører finansierer utbygging, drift og dekommisjonering.
De politiske ungdomspartiene er også stort sett for kjernekraft. Flere ønsker at Naturvernforbundet skal gå inn for kjernekraft. Kjernekraft er jo så miljøvennlig og skal berge oss fra klimakrisa.
Dette skjer selv om regjeringen i juni 2024 på nytt oppnevnte et Kjernekraftutvalg, som nettopp skal utrede spørsmålet. Nei, tilhengerne og politikerne tror ikke på Kjernekraftutvalget, fordi Kristin Halvorsen er leder.
Aure/Heim kommuner meldte inn utredningsprogram i 2023, det har vært ute på høring og i april 2025 har Energidepartementet bedt NVE, DSA og DSB komme med forslag til hvordan et helhetlig utredningsprogram for konsekvensutredning av Norsk Kjernekraft AS sitt prosjekt i Taftøy Næringspark i Aure og Heim kommuner bør se ut.
Nå trengs AMA.
For å ta opp igjen tråden fra 70-tallet. De var dyktige på faktakunnskap om atomkraft. Det er nesten slik at vi bare kan gi ut skriftene deres på nytt. Mye gjelder alt fortsatt i dag. Mens noe nytt kan føyes til.
(Opplysningene er henter ut fra bøker, aviser og dokumenter. Vi har vært i kontakt med noen få av dem som var med på 70-tallet, men vi vil gjerne komme i kontakt med flere. Det har foreløpig ikke lyktes oss å få tak i eksemplar av informasjonsavisa eller medlemsskriftet.)
AMA: Aksjon mot kjernekraft
DSA: Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet
DSB: Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap
IFA: Institutt for atomenergi, skiftet i 1980 navn til
IFE: Institutt for energiteknikk
NVE: Norsk vassdrags- og energidirektorat