Enhver virksomhet som benytter seg av radioaktive stoffer, skaper radioaktivt avfall. Vi har også skrevet en del om avfall på siden Miljø.
De fleste tenker nok på brukt brensel når det i dag snakkes om avfall.
Radioaktivt avfall blant annet fra atomkraft, deles i tre kategorier; A, B og C.
I kategori A inngår lav- og mellomaktivt avfall med kort levetid. Dette kan være avfall fra sykehus, forskning, industri og forsvar m.m. Avfallet kan inneholde små mengder radioaktive stoffer. Noe av dette kan også komme fra de fire forskningsreaktorene vi har hatt, og det vil komme en hel del slikt avfall når disse anleggene skal demonteres.
Dette må lagres trygt i ca. 300 år. Himdalen er lager for slikt avfall i dag. Det er snart fullt, og det er krav til utbedring av konstruksjonen. Sorteringen etter kategori har heller ikke historisk vært helt god.
I kategori B inngår lav- og mellomaktivt avfall med lang levetid. Blant annet ioniske røykvarslere. Dermed krever det trygg lagring i vesentlig lengre tid.
Kategori C er i all hovedsak brukt brensel fra atomkraft og en del av det reprosesserte brenselet. Som vi skrev i «Hva er spesielt med atomkraft?», skaper energiproduksjonen nye radioaktive stoffer ut fra uran som spaltes, fisjonsprodukter, i tillegg til transuraner. Disse stoffene foreligger i en blanding i det brukte brenselet fra atomkraft. Noen har kort levetid, noen lang levetid. Det betyr uansett at dette avfallet fra atomkraft må oppbevares trygt og sikres i 100 000 år, enkelte land krever 1 million år.
Halveringstid:
Den tid det tar til radioaktiviteten er redusert til det halve kalles halveringstid. Ulike radioaktive isotoper har ulik halveringstid. En regner med at etter 10 halveringstider er så godt som all aktivitet forsvunnet. I det brukte brenselet foreligger blant annet plutonium-239 som har en halveringstid på 24 110 år. Denne og andre isotoper er grunnen til at det kreves så lang, sikker lagring. Og lagringen må foregå i garanterte deponier.
DET NORSKE HISTORISKE AVFALLET
Norge har ikke drevet med atomkraft, vi har bare hatt forskningsreaktorer. Norsk Nukleær Dekommisjonering, NND, som ble etablert i 2018, har fått i oppdrag å rydde opp etter disse fire nedlagte forskningsreaktorene. Det vil si at de skal lagre det kompliserte brenselet og alt annet avfall som oppstår ved demonteringen av anleggene på Kjeller og i Halden. Det brukte brenselet etter 70 år utgjør bare 16,5 tonn, ca. 1m3. Usikkerheten med kostnadene til oppryddingen er stor. Per september 2025 antydes mellom 33 og 56,6 milliarder kroner.
Her er en oversikt slik NND ser for seg gangen i lagring av de ulike avfallsstrømmene.
På NNDs side om avfall kan du lese mer.
Nederst på den siden finner du også Prinsipper for håndtering av radioaktivt avfall.
På siden Spørsmål og svar finner du en rekke korte videoer om avfall.
FRAMTIDIG NORSK AVFALL FRA ATOMKRAFT
Et samfunn vil alltid skape radioaktivt avfall av kategori A og noe kategori B.
Dersom det i framtiden skal bygges atomkraftverk i Norge, eller som mange liker å si kjernekraftverk, vil det bli snakk om kategori C avfall, brukt brensel, i helt andre mengder enn det historiske vi har nå. DSA, DSB og NVE har i sin «Innstilling til utredningsprogram – Kjernekraftverk i Taftøy Næringspark – Heim og Aure kommune» kap. 7.2 en rekke krav om håndtering av «Radioaktivt avfall, inkludert brukt brensel». Allerede i utredningen kommunene ved Trondheimsleia Kjernekraft AS skal levere, er det krav om å beskrive hvordan radioaktivt avfall fra anlegget, inkludert brukt atombrensel, vil bli håndtert. Dette inkluderer eventuell lagring og behandling som vil foregå på anlegget. Dersom håndtering og behandling av det radioaktive avfallet i hovedsak skal skje på et annet sted enn ved atomanlegget, må håndteringen som skal skje ved atomanlegget og transport herfra, utredes. Også planlagt deponiløsning skal beskrives.
De tre dokumentene i forhold til utredningsprogram, ligger nederst på denne siden.
Halden Kjernekraft AS har i sine planer meldt inn at de vil etablere et nasjonalt anlegg for brukt brensel fra kjernekraft. Men det er nok ikke bare opp til dem å planlegge noe slikt. Det er heller ikke noen enkel sak å etablere et deponi.
SITUASJONEN FOR LAGRING AV AVFALL FRA ATOMKRAFT I VERDEN
Selv om «alle» sier at atomavfallsspørsmålet er løst, har vi ennå ikke et fungerende deponi i verden per september 2025. Etter mer enn 70 år med atomreaktorer. Arbeidet for å etablere deponier for det høyaktive avfallet har vært langvarig og har blitt møtt av ulike vanskeligheter. Det har også blitt møtt med demonstrasjoner.
Her kommer en kortfattet gjennomgang av situasjonen rundt i verden. Den viser noe om den lange veien for å få etablert deponier. Valg av egnede steder er vanskelig, og demonstrasjoner har stoppet framdrift. Å få til en god prosess er utfordrende. Derfor har det i den senere tid blitt krevd at for å få tillatelse til bygging av nye reaktorer, må planer for endelig lagring av det radioaktive avfallet være på plass.
Fram til 1983, da det kom forbud, hadde flere land dumpet radioaktivt avfall til havs.
Frankrike
Frankrike er per innbygger det største land i verden når det gjelder atomkraft. Per september 2025 har de 57 reaktorer i drift, 14 er stengt. Den første reaktoren ble bygd i 1956, og i 1974 bestemte de seg for å virkelig satse på atomkraft. Først i 1987 hadde de forslag til steder der atomavfallet kunne lagres. Motstanden var stor. I 1991 tillot de et undersøkelseslaboratorium. Dette ble opprettet i Bure i 1999. Så har det vært vurderinger, lover, debatter og demonstrasjoner. I 2020 var det en offentlig utredning og miljømyndighetene konkluderte med at om en del mangler ble utbedret, var forslaget gunstig.
Nå i 2025 er situasjonen slik: Ciego-prosjektet i Bure er vedtatt. ANDRA er ansvarlig for å identifisere, implementere og garantere sikre håndteringsløsninger for alt fransk radioaktivt avfall. For å beskytte nåværende og fremtidige generasjoner mot risikoene som er forbundet med slike stoffer. Det skal bygges 270 km med galleri 500 m under landsbyen og 5 km med doble kanaler for å få avfallet på plass. På overflaten skal 500 ha brukes til å bygge jernbanestasjon, bussterminal, elektrisiteteverk, område for lagring og nedsending av tønnene med radioaktivt avfall og ventilasjon for giftige og radioaktive gasser fra undergrunnen. Det må også lagres millionvis med m3 av utgravd jord.
Transport av alt det radioaktive avfallet som nå ligger midlertidig lagret ved reaktorer og reprosesseringsanlegg er beregnet til å vare i 130 år. De regner da med en til to vogner hver uke på veier og jernbanenett som også brukes av befolkningen.
Alle de store miljøorganisasjonene har samlet seg til protest mot prosjektet Ciego i Bure; sist nå i september 2025.
Belgia
Belgia har per september 2025 4 reaktorer i drift, 4 er stengt. De har hatt forskning, forskningsreaktorer og reprosseseringsanlegg. Også Belgia dumpet radioaktivt avfall til havs før det ble forbudt. I 1980 ble laboratoriet HADES anlagt i Mol i leire 225 meter ned i bakken. Foreløpig er det forskning som pågår der for å se hvordan leira oppfører seg. Det kan bli permanent lager for mellomaktivt langlivet og høyaktivt avfall der. Men det fines også andre områder i Belgia med tilsvarende grunnforhold.
I Belgia valgte de å starte med å finne lokaliteter for det lav- og mellomaktive kortlivede avfallet. Da myndighetene i 1994 foreslo aktuelle steder, ble det massive protester. Hele prosessen måtte restartes. Denne gangen fikk de hjelp av universitetet i Antwerpen. De gikk ut fra de stedene som allerede hadde avfall, etablerte i 1998 samarbeidsgrupper som kunne være med i planarbeidet underveis.
Den første prosessen lærte dem at deponering av radioaktivt avfall ikke er en teknisk sak, men en samfunnsmessig sak.
Det endte med at Mol og Dessel ble ansett som aktuelle. Og myndighetene foreslo i 2006 et overflatedeponi i Dessel. Lisenssøknader ble sendt inn i 2013, de fikk miljølisens i 2020 og lisens fra strålevernet i 2023. Torsdag 18. september ble grunnstenen for deponiet lagt ned. I 2030 regner de med at de kan begynne å ta deponiet i bruk. 50 år etter regner de med at det kan stenges og dekkes til, og deretter skal det være sikkert i 300 år.
Valg av sted til deponi for det langlivede lav- og mellomaktive og det høyaktive radioaktive avfallet har de utsatt. Om vi oppfattet det riktig var det antydet 2075.
AMA deltok på NNDs, Norsk Nukleær Dekommisjonerings, studietur til Mol og Dessel i Belgia15. – 17. september 2025. Vi besøkte informasjonssenteret Tabloo som var åpnet i 2022. Det fungerte både som et nukleært informasjonssenter og et kulturhus for Dessel. Blant annet med en meget flott interaktiv utstilling.
Og de erfarte altså at sivilsamfunnet måtte med
De belgiske bildene er fra NIRAS ONDRAF sin presentasjonen til NND-gruppen.
Sverige
Kjernekraftverk har vært i drift i Sverige siden 1960. Per september 2025 har de 6 reaktorer i drift, 7 er stengt og 1 ble aldri ferdigbygd.
SKB, Svensk Kärnbränsle, har som oppdrag å ta hånd om alt radioaktivt avfall fra kjernekraftverk. Det brukte brenselet mellomlagres foreløpig i Clab utenfor Oskarshamn. Her skal også et anlegg for kobberkapsling av brenselet starte, før det kan gå videre til deponi. I 2024 fikk SKB tillatelse til å starte anleggene på overflaten i Forsmark i Östhammer kommune for et framtidig deponi. For å kunne starte arbeidet med selve deponiet venter de på godkjenning fra Strålevernmyndighetene.
I 40 år har SKB forsket på forhold omkring lagring under grunn av brukt brensel. Blant annet kobberkapslenes egnethet. Laboratoriet ligger i Äspö i Oskarshamn, i berggrunnen 500 meter under bakken.
Det kortlivede lav- og mellomaktive radioaktive avfallet ble fra 1988 lagret i Forsmark 60 m under havbunnen. Det består av fire bergsaler hver på 120 meter og en 50 meter høy betongsilo. I 2021 ga regjeringen tillatelse ti å utvide kapasiteten for anlegget fra 63 000 m3 til 180 000 m3.
Det langlivede avfallet er det foreløpig ingen endelig plan for.
Finland
Finland har 5 reaktorer i drift. Den siste kom på nett i 2023, 13 år etter skjema.
Finland er først ute med et endelig deponi for brukt kjernebrensel. Arbeidet med å utvikle et program for sluttlagring ble startet i 1983. I 1994 ble det bestemt at avfallet skulle lagres i Finland. Onkalo der avfallet skal lagres 400 m under bakken, ligger ca. 5 km fra kjernekraftverket Olkiluoto. Arbeidet med tunnelene startet i 2004. Deponiet er nå ferdig. Men de har ennå ikke fått den endelige tillatelsen til å fylle det brukte brenselet inn. Det er ventet enten mot slutten av 2025 eller starten av 2026. Lagringsmetoden er den samme som Sverige har utviklet. Anlegget skal kunne ta imot 6 500 tonn brukt brensel i nærmere 100 år, fram til 2120, da det skal stenges ved at tunnelen blir fylt igjen.
Det har ikke vært protester mot dette deponiet, kanskje mye fordi det er plassert like ved selve kjernekraftverket Olkiluoto. Befolkningen har levd med kjernekraftverket siden 1978.
England
I 2005 erstattet Nuclear Decommisioning Authority, NDA, det statseide selskapet British Nuclear Fuels, BNFL, BNFL hadde vært assosiert med reprosessingskulturen i Sellafield siden 1971.
Det statlig eide NDA har fått oppgaven å dekommisjonere 17 atomanlegg der Sellafield er det mest komplekse. De 17 anleggene inkluderer de første reaktorene som produserte plutonium til atomvåpen, forskningssenter og lager med radioaktivt materiale. Målet er at oppryddingen skal være ferdig i 2380.
Ja, i 2380!
Og enda har de ikke funnet et sted å bygge et geologisk deponeringsanlegg for det radioaktive avfallet. (nda.gov.uk)
***
Kort om avfallshåndtering i andre land:
Canada
Et prosjekt for geologisk deponi vurderes i Ontario. Bygging kan starte rundt 2032 – 2033, med oppstart av anlegget i 2043.
Kina
Siden 1986 har Kina studert ulike steder for geologisk deponi. I 2019 ble det valgt et sted i Gobiørkenen der et underjordisk laboratorium er under bygging.
Selve deponeringen er antatt å starte i 2040.
Japan
Etter ulykken i Fukushima satte Japan frist til å bestemme lokalisering for deponi i 2025, med start for plasseringa fra 2035.
Sveits
Prosessen med å finne sted for det brukte brenselet har pågått siden 1972. Valget har nå stått mellom berggrunn og leirgrunn. P*å grunn av seismisk aktivitet i Alpene, ser det nå ut til at Sveits velger område med leire for lagring.
USA
Helt siden 1980-tallet vurderte energidepartementet fler steder for et dypdeponi. Yucca Mountains i Nevada ble valgt, men protestene har vært omfattende. Barak Obama stoppet det, Donald Trump har forsøkt å gjenopplive det.
Russland
Det bygges nå et underjordisk laboratorium i fjellområdet Nizhne-Transkij, et sted som er offisielt godkjent som mulig geologisk deponi.
Tyskland
De siste kjernekraftverkene i Tyskland er nå stengt. Men de har fortsatt ikke funnet noen endelig løsning for sitt radioaktive avfall: 28 000 m³ høyaktivt avfall og 300 000 m³ lav- og mellomaktivt avfall som stammer fra kjernekraftverk, industri og medisinsk forskning. Prosjektet i Gorleben – en tidligere saltgruve nord for Elben – ble stanset etter store protester fra lokalbefolkning og miljøbevegelser. De geologiske svakhetene var de samme som i den mislykkede lagringen i Asse-gruven, der tusenvis av liter saltvann trengte inn og gjorde lagringen utrygg.
Den føderale etaten BGE fikk ansvaret, men prosessen er tung og komplisert. Innen 2031 skal man finne et egnet sted, og anlegget skal stå klart i 2050.
Mange regioner motsetter seg imidlertid sterkt å bli vurdert. I Bayern er det nesten umulig å gjennomføre studier. I Niedersachsen, Sachsen og Rheinland-Pfalz er det også kraftig motstand.
Konklusjon: Tyskland står fortsatt uten en løsning for sitt farligste avfall, og prosessen er fastlåst i både miljømessige og politiske konflikter.
***
Miljøorganisasjonene i Frankrike mener dette er spørsmål som bør stilles i forhold til avfall fra atomkraft:
Hva risikerer vi?
• Hvis det eksploderer under føttene våre?
• Hvis det brenner i dypet?
• Hvis det beveger seg under jorda?
• Hvis avfallet forgifter luften?
• Hvis vannet blir radioaktivt?
• Hvis et tog sporer av?
• Hvis vi er lurt?
• Hvis noen har løyet?
• Hva om droner treffer et tog fullastet med atomavfall?
Kilder til dette innlegget er Norsk Nukleær Dekommisjonering, Store norske leksikon, Sortir du Nucléaire, World Nuclear Industry Status Report, samt hjemmesidene til noen av avfallsselskapene.
