V. Ramana: Kjernekraft er ikke løsningen
V. Ramana: Kjernekraft er ikke løsningen
I 2024 kom fysikeren M. V. Ramana med boka Nuclear is not the solution. The folly of atomic power in the age of climate change (Verso 2024). I boka tar han opp de fleste argumentene som anføres av de som ønsker å innføre kjernekraft i Norge. Særlig argumentene om at kjernekraft er nødvendig av hensyn til klimakrisa. Ramana er professor i nedrustning, global og menneskelig sikkerhet ved University of British Columbia i Kanada. Han tok dokorgraden i fysikk ved Boston University i 1994, var postdoktor ved University of Toronto og Massachusetts Institute of Technology og har senere hatt tilknytning til Princetorn University, International Panel on Fissile Materials og den kanadiske delen av Pughwash-bevegelsen. Han er også med i den gruppa som gir ut World Nuclear Industry Status Report.
Etter flere år med offentlige utspill og lobbyvirksomhet fra kjernekraftentusiastene i firmaer som Norsk Kjernekraft AS m. fl., kan man tro at spørsmålet om innføring av kjernekraft i Norge er mer eller mindre avgjort. Da må du tro om igjen. Du må lese M. V. Ramanas bok om situasjonen globalt, for å forstå at kjernekraft aldri vil kunne få en avgjørende rolle for å redde klimaet. Der drøfter han alle viktige aspekter ved kjernekraft som energiform og spør om det i det hele tatt er mulig at den kan få noen særlig mer viktig rolle enn den gjør i dag, langt mindre bli den endelige løsningen på den globale energikrisa.
Det er nå noe over 400 kjernekraftreaktorer i drift verden over, i 31 forskjellige land. Antall kjernekraftland har altså sunket. Det er en stagnerende industri internasjonalt, hvor et stadig økt antall reaktorer stenges som følge av skader og alder, enn som nybygges. Kjernkraftas andel av verdens strømproduksjon synker som følge av det stadig. I 2024 var den 9 % mot 17,5 % i 1996. Det er særlig Kina som har hatt stor satsing på kjernekraft. Nå er det også i ferd med å snu der. 2024 var det tredje året med tilbakegang til det nå utgjør 4,5 % av strømproduksjonen. Kina satser nå langt mer på solenergi. Sol- og vind produserer mer enn fire ganger så mye strøm som landets kjernekraft.
Den internasjonale trenden er altså klar. Det pussige er imidlertid at det ikke ser ut som at våre hjemlige kjernekraftaktivister har oppdaget dette. Og langt mindre enkelte investorer som Trond Mohn AS. Eller enkelte kommunepolitikere kysten rundt, som i frykt for vindmøller på alle åser og strømmangel tror at de har funnet en løsning i såkalte SMR, Small Modular Reactor. Kjernekraftindustrien har nemlig som mottiltak på tilbakegangen innsett at tiden er over for de store kjernekraftverkene og har i stedet pønsket ut at små kjernekraftverk – SMR- kanskje er mer akseptable.
Nettopp på dette punktet er Ramanas bok viktig for miljøforkjempere. Han tar nemlig for seg miljøbevegelsens forståelige frykt for ulempene ved gass- olje- og vindmøllestrøm. Og spør om ikke SMR kan være løsningen? Nei, svarer han. SMR har alle ulempene som store kjernekraftreaktorer har. Selv om risikoen for ulykker er mindre enn med 1. generasjons atomkraftverk, er den like stor uansett størrelsen på reaktoren. Og virkningene av en ulykke er like drastiske uansett størrelse. Og strømmen fra en SMR blir mye dyrere. Det er fordi de økonomiske kostnadene ved en SMR i all framtid vil være langt større pr. MW strøm enn for store kjernekraftverk, for ikke å snakke om i forhold til sol-, vind- eller vannkraft. Og ikke minst: kapasiteten til å bygge SMR-anlegg finnes foreløpig ikke noe sted i verden. Det vil trolig ta et par tiår før det finnes produsenter på markedet. I mellomtiden er det bare konsulentene som kan tjene penger på stadig nye SMR-konsepter. Imens går tida uten at mer nærliggende løsninger på klimakrisa blir realisert og uten at mer fornuftige investeringer gjør noe med globale utslipp.
Ramana drar også fram den lille, men faktisk eksisterende faren for at en ulykke vil gjøre at du må forlate ditt hjem og ditt bosted, for aldri mer å kunne vende tilbake. Han minner også om at det er et medisinsk faktum at eksponering for radioaktivitet over en viss grense med sikkerhet gir kreft. Mens ingen medisinske funn avkrefter kreftfaren for lavere eksponering. Det sikreste faktumet er at all radioaktivitet er farlig. Her kan det føyes til at med flere titalls SMR i landet gjennom mange år, er det nærmest uunngåelig at ikke også omgivelsene sakte, men sikkert vil bli mer og mer forurenset.
Ramana har tidligere gitt ut The Power of Promise (Penguin 2012), Prisoners of the Nuclear Dream (Orient Longman 2003) og andre bøker og artikler.
Lars Borgersrud
